Salgsbetingelser
Angreretten gjelder ikke dersom varens karakter gjør at den ikke kan leveres tilbake til selgeren i tilnærmet samme stand og mengde som den ble levert, jfr. § 12. Det er videre viktig å kjenne til lovens § 15 – gjennomføring av angreretten ved denne typen avtaler. Hovedregelen er at ved bruk av angreretten faller partenes plikt til å oppfylle avtalen bort, og det som eventuelt måtte være levert, skal returneres.
Alle kjøp i nettbutikken følger våre standard kjøps og betalingsbetingelser, som regulerer hver handel gjennomført via Ediassen.no - Vi ber om at du tar kontakt med oss om det skulle være noen av våre kjøps og betalingsbetingelser som virker uklare, eller trenger en nærmere utdypelse.
Avtalefrihet
To prinsipper er grunnleggende i norsk avtalerett. Det ene er at partene som hovedregel kan inngå avtaler om hva de vil – dette kalles avtalefrihet. Prinsippet medfører at en part kan overdra det meste av det han måtte eie til den annen part – huset, bilen eller frimerkene. Det andre prinsippet er at partene også kan velge hvordan avtalen skal inngås – dette kalles formfrihet. Eksempelvis tilsier dette prinsippet at avtaler inngått muntlig er like gode som de inngått skriftlig, at avtaler som er skrevet på en serviett er like gode som de som er skrevet på ordinært papir, og at avtaler inngått over Internett er like gode som de inngått på mer tradisjonelt vis.
Avtaleloven
Avtaleloven har regler om den tradisjonelle avtaleinngåelsesprosessen. Her utveksler partene tilbud og aksept muntlig eller pr. brev. Et tilbud binder avsenderen i det øyeblikket det kommer til mottakerens kunnskap, dvs. når tilbudet er gjennomlest og/eller forstått. Dette følger av avtaleloven § 7, om enn ikke helt klart. Direkte sier bestemmelsen at tilbudet kan tilbakekalles frem til det er kommet til mottakerens kunnskap. Aksepten binder tilbyderen til avtalen i det den kommer frem til tilbyderen, jfr. avtaleloven §§ 2 og 3. Akseptanten er bundet i det aksepten kommer til tilbyderens kunnskap. Avtalen er kommet i stand i det øyeblikket aksepten kommer frem til tilbyderen.
Loven er gammel, og tar ikke høyde for mer moderne inngåelsesprosesser – for eksempel avtaleinngåelse via telefaks eller e-mail. Slik avtaleinngåelse skulle imidlertid ikke skape særlige problemer i forhold til avtalelovens regler – om tilbud og aksept formidles via vanlig brev eller e-mail, skulle i utgangspunktet gå ut på ett.
Avtale direkte på nettet
Større problemer kan avtaleinngåelse direkte på et nettsted skape. Den vanlige situasjonen er her at kunden går inn på det nettstedet vedkommende ønsker å handle. Kunden finner så de ønskede varene, og klikker på et egnet ikon slik at varen blir registrert som ønsket av denne kunden. Spørsmålet i denne sammenheng er hvordan de tradisjonelle avtaleinngåelsesreglene forholder seg til denne måten å handle på. Hva er tilbudet? Hva er aksepten?
Det kan være naturlig å si det slik at nettstedets beskrivelse av den konkrete varen med spesifikasjoner og pris er å anse som et tilbud i avtalerettslig forstand. Kundens klikking på ”kjøp”- ikonet blir etter dette å anse som en aksept av et tilbud.
Tradisjonelt har man imidlertid ikke ansett reklamebrosjyrer, annonser, utstilling av varer i butikkvinduer og lignende som tilbud, men som en oppfordring til kunden om å komme med et tilbud. Dersom man overfører denne tankegangen til e-handel, skulle nettstedets vareinformasjon og prising ikke være bindende for selger, kun en oppfordring til kunden om å komme med et tilbud.
Rettstilstanden må her kunne sies å være noe uklar. Det er ikke gitt at den tradisjonelle tankegangen vil opprettholdes – skulle problemet komme på spissen, kan det godt tenkes at en domstol vil konkludere med at typiske reklameannonser må oppfattes som bindende tilbud. Det kan derfor være tilrådelig for dem som ønsker å etablere seg å ha klare forbehold om for eksempel pris på hjemmesidene. En streng kontroll med den informasjon som ligger ute på hjemmesidene er også nødvendig. Selger bør også bekrefte enhver bestilling via e-mail til kunden. Dette er en grei måte å sikre seg slik at kunden ikke i etterkant kan hevde at avtalen ikke var inngått. En slik bekreftelse er pålagt etter e-handelsdirektivet, som delvis allerede er innarbeidet i norske lover.
Hva gjelder innholdet av de konkrete avtalene, må den profesjonelle selger passe på at vilkårene han ønsker skal ligge til grunn for avtalen presenteres kjøperen før avtalen sluttes. Dette gjelder ikke bare i forhold til forbrukere, såkalt business to consumer (B2C), men også overfor profesjonelle kjøpere, såkalt business to business (B2B). Selger bør sikre seg slik at kjøperen må bekrefte at salgsvilkårene er gjennomlest og akseptert før avtalen inngås. Sidene bør være konstruert på den måten at selger kan få en utskrift som viser at kjøper faktisk har akseptert vilkårene.
Vilkårene må være enkelt tilgjengelig på nettsidene, og må utformes på en slik måte at de fremstår som forståelige for den alminnelige kjøper. Dersom vilkårene blir presentert etter at avtalen er inngått, eller ikke i det hele tatt, eller dersom vilkårene er svært vanskelige å forstå, vil konsekvensen kunne være at de tillegges liten eller ingen vekt dersom det skulle komme til tvist mellom partene. Den profesjonelle selger må også sørge for at vilkårene ikke strider mot såkalt preseptorisk lovgivning – det vil i denne sammenheng si lover som ikke kan fravikes til ugunst for kjøperen. Et eksempel kan være at kjøpslovens bestemmelser ikke må fravikes til ugunst for en kjøper som er forbruker.
Angrerettloven
For dem som retter seg inn mot forbrukermarkedet, B2C, er der viktig å ha kunnskap om bestemmelsene i angrerettloven. Loven gir kunden adgang til, på gitte vilkår, å ga fra en allerede inngått avtale. Tradisjonelt har reglene om angrerett hatt sitt primære anvendelsesområde ved messesalg og annet salg utenfor tilbyderens normale salgssted. Etter den nye loven anvendes angrerettbestemmelsene også på elektroniske avtaler.
Loven gjelder for salg av varer og av tjenester, men har ulike regler for de to gruppene. Dersom man selger et produkt som både består av en vare og en tjeneste, må man se hen til hva som er tyngdepunktet i avtalen. Som regel vil den økonomisk mest verdifulle delen av avtalen bli utslagsgivende ved denne vurderingen. Loven gjelder ikke for kjøp under kr. 300,- inklusive fraktkostnader, jfr. § 2. Svært mange avtaler vil dermed falle utenfor lovens virkeområde, for eksempel vil vanligvis kjøp av cd-plater over Internett falle utenfor.
Loven pålegger selger å gi kunden visse opplysninger før avtalen inngås, jfr. angrerettloven § 7. Disse opplysningene er som følger:
varens eller tjenestens egenskaper varens eller tjenestens pris de totale kostnadene kunden skal betale, inklusive avgifter og leveringskostnader
om kunden har angrerett – dvs. om loven kommer til anvendelse på kjøpet
alle vesentlige avtalevilkår, herunder om betaling, levering eller annen oppfyllelse av avtalen samt om avtalens varighet når avtalen gjelder løpende ytelser
selgerens eller tjenesteyterens navn og adresse
tidsrommet tilbudet eller prisen er gyldig i (en ser her at loven forutsetter at opplysningene gitt på hjemmesiden er bindende tilbud fra selgeren)
kostnadene ved bruk av fjernkommunikasjonmetoden som skal benyttes dersom de ikke beregnes etter normaltakst
hvilke språk informasjonen og avtalevilkårene er tilgjengelige på.
Markedsføring som retter seg mot nordmenn skal gis på norsk. Selger må gi ordrebekreftelse til kjøper, gjerne via e-post. Ordrebekreftelsen skal alltid inneholde opplysninger om angreretten. Dette følger av lovens § 9. Dersom slik informasjon ikke er gitt, forlenges angreretten fra 14 dager til ett år. Videre skal vilkårene for og fremgangsmåten ved benyttelse av angreretten opplyses.